oddblogg

I min tidlige barndom lærte jeg at Jesus døde på Langfredag. Han ble korsfestet sammen med et par andre fyrer nede i Israel. Folket ropte «spar Barabass, spar Barabass» , fordi en kunne gå fri fra dødsdommen. Barabass ble spart og Jesus måtte dø. Mens han hang på korset var det en romersk soldat som stakk lansen sin inn i siden på mannen og blod og vann rant ut. Kjipt gjort, spør du meg. Hvis ikke det hadde skjedd hadde kanskje verden blitt en annen enn den er idag.

Men, Jesus var en luring han. Vår Herre dro han opp fra dødsriket den 3. dag og han fòr opp til himmelen og sitter nå ved sin faders høyre hånd, hvorfra han skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Ja, sånn var barnelærdommen. Senere i livet lærte jeg at Påsken var festtid. Påskegg med masse godteri inni, ut i skogen for å se hva påskeharen har gjemt, lammelår på påskeaften og rester på påskedagen og dagen etter og dagen etter der igjen.

Vi dro til fjelds for å gå på ski. Ikke helt enkelt for en stakkar som ikke hadde bena iorden slik som alle andre. Men jeg ble med. Jeg måtte jo bli påskebrun! Slik som min venn Svein ble. Hans råd var å smøre ansiktet inn i Vaselin, det skulle gi skikkelig brunfarge.  Mamma sa han var gal og ga meg Nivea istedet.

Vi tok toget opp til Bjørnfjell. Vi hadde skiboks der og det var litt «posh». Vi var ikke særlig «posh» ellers og jeg tror vi delte skiboksen med en eller annen onkel og tante. I sekkene hadde vi brødskiver med brunost og noen termoser med kakao. Også appelsiner, selvfølgelig.

Det var første påskedag vi dro til fjells. Og jeg husker at de spilte «Påskemorgen, slukker sorgen» på radioen mens vi gjorde oss klare. Vel oppe på fjellet sørget pappa for at alle skiene kom ut av boksen og plasserte treplankene på føttene mine. Det gikk greit, men sakte å gå bortover og litt oppover. Målet var «Appelsinfjellet» hvor vi skulle ha første stoppen.  Neste delmål var «Brudesløret» hvor det alltid var vindstille (iflg. pappa). Ned fra «Appelsinfjellet» sto pappa bak meg og holdt meg i sine trygge armer mens vi rant nedover. Vi sto begge hele veien ned. Vi var «Champions»!!!!!! Og så bar det bortover vannet og omsider kom vi til det der  «Brudesløret». Brødskive med brunost og kakao. Førstepremien !  Etterpå satt vi der i sola, på benker som pappa lagde i sneen med skier på toppen. Gøy men ikke særlig behagelig. Når vi hadde blitt brun nok, pakket vi sammen og prøvde å finne den enkleste løypa tilbake til Bjørnfjell. Jeg var totalt utslitt når vi kom frem, men brun.  Det var restaurant der på den tiden og jeg husker at jeg fikk ei flaske Solo for innsatsen. Gode tider.

På toget ned til byen sovnet jeg nok, utslitt og med lukten av svidd Nivea og skismurning i nesa. Vel hjemme var det tid for middag, resten av lammelåret fra dagen før med mammas fantastiske saus til. Og så ble det mere Nivea i panna og på kinnene før jeg kunne gå og legge meg. Og jeg sovnet med sangen «Påskemorgen slukker sorgen» i tankene.

Så ble jeg tenåring. Og det ble ikke mindre viktig å blir brun i påsken. Kjæresten min og jeg dro opp med toget. Måtte bære skiene til stasjonen og tilbake fordi familien hadde ikke skiboks på Bjørnfjell lenger. Det var et slit, men det var værdt det. Vi gikk ikke langt, ikke lenger enn til  «Appelsinfjellet». Fant oss ei sneskavel, laget en benk i sneen med skiene på topp. Forstatt ikke konfortabelt, men det spilte liksom fortsatt ingen rolle. Vi var forelsket og vi hadde appelsin, brødskive med brunost og en termos med kakao i sekken.

Senere i livet ble det familie.  Hytte på fjellet, slitet med å ta seg dit med unger, alle fallene på turen og den totale utslittheten når jeg var fremme ble utslettet av svigermors pannekaker med bacon og ettersuppe.  Påske etter påske etter påske og jøss kor artig det var!   Å ta toget til Bjørnfjell ble bare tull fordi «Kong Olavs vei» var jo der og vi kunne komme og dra som vi ville. Etterhver fant vi vår faste plass hvor vi laget en benk i sneen, med skiene oppå. Vi spiste appelsin, brødskiver med brunost og drakk kakao. Ungene akte på medbragte akebrett. Turen dit gikk greit men turen tilbake var et helvetes slit. Trur jeg krøp mer i dypsnøen enn jeg gikk på ski. Men gøy var det. Vi ble brune og når vi kom hjem spiste vi lammesteik.

Jeg har ikke ski lengre. De ble fraktet til dungen etter at jeg hadde hatt min siste tur til denne dalen vi brukte å dra til på svensk side. Jeg hadde med meg  en appelsin og brødskiver med brunost og en termos med kakao. Jeg hadde smurt meg inn med solkrem, ikke Nivea, men en med solfaktor 20 eller noe sånt. Det gikk greit å komme seg dit og jeg laget en benk i sneen, ikke med skiene oppå men et lite ullteppe som jeg hadde pakket i sekken.  Kravet til komfort hadde, på et eller annet tidspunkt, sneket seg inn i meg.  Etter noen timer, når jeg omsider hadde kommet meg til bilen og lagt skiene på taket hadde jeg gjort en vedtak: «Jeg har gått på ski for siste gang i mitt liv.»  Når jeg kom hjem slo jeg på radioen og hørte salmen fra min barndom «Påskemorgen slukker sorgen». Så tok jeg lammelåret ut av ovnen, sjenket rødvin og alle sorger var med ett bortevekk.

De siste årene har jeg vært i England i påsken. Det passer sånn, tidsmessig på året. Men i år er jeg i min vakre hjemby Narvik. Akkurat nu skinner sola på Herjangsfjellet og minnene strømmer på. I morgen er det Skjærtorsdag og hvis været ikke endrer seg drastisk så blir det nok «Harrytur» til Kiruna for å kjøpe vin, snus til poden hvis han blir med, og muligens noe kjøtt. Ikke lammelår, for det har jeg allerede kjøpt. På turen drar jeg forbi det stedet hvor jeg gjorde vedtaket og det er alltid vemodig å kjøre forbi der. Jeg har faktisk vært der senere, stoppet på parkeringsplassen, satt ut en campingstol, lagt et pledd i setet, hatt med meg en appelsin og brødskiver med brunost og en termos med kakao, smurt meg inn med solkrem og blitt brun.

På påskeaften steiker jeg et lammelår. Jeg krydrer den med hvitløk, rosmarin, oregano og timian. Jeg lager en saus som aldri kommer til å bli slik mamma laget den. Hvitløk, rosmarin og oregano var ikke oppfunnet på den tiden. Det var bare salt og pepper. Men jøss så god den sausen var. Og så skal jeg drikke rødvin til, rødvin kjøpt på «Harrytur» i morra. Dagen etter er det første påskedag. Jeg skal ikke smøre meg inn med solkrem, jeg skal ikke spise brødskiver med brunost på og heller ikke spise appelsin. Kanskje tar jeg meg et glass rødvin eller to eller kanskje tre. Rødvin som jeg har kjøpt på «Harrytur».

Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen for evig tid.

GOD PÅSKE!

Etter å ha vært i utlendighet i nesten fire måneder er det godt å være «hjemme» igjen. Hjemme i gåseøyne fordi hjemme er vel der man bor, er det ikke? Men hjemme for meg er Ofotfjorden og de fjordarmene som ligger i enden av den.  Hjemme for meg er fjellene som er samlet rundt Narvik mitt fødested og min hjemby. Hjemme er også der hvor mine sønner bor, min yngste passer på leiligheta mi mens jeg er borte og min eldste bor i Oslo sammen med sin samboer og mitt lille nydelige barnebarn. I mai møtes vi, og jeg får holde henne og se at hun har blitt sååååå stooor :-).

Tilbake til tittelen. Norge, mitt Norge. Etter å ha opplevd en fantastisk vår i England for så å komme til et land som fortsatt er dekket med sne og hvor værmeldinga ikke lover noe annet noen få plussgrader og regn og sludd i den neste uken, har ikke den effekten på meg som jeg trodde den ville ha. Jeg var jo forberedt og det høres litt søkt ut, men jeg synes det er flott. Og hvis nu sola kommer frem iløpet av påsken eller iløpet av mai, og gjør det mulig for meg å dra på hytta i Efjord, ja da  blir det en bonus.

En annen ting er savnet av den forståelse og respekt engelskmenn viser folk med handicap.  Der, hvor du kommer til kassa i supermarkedet og de pakker ned varene dine i handleposer og tilbyr deg å bære de ut til bilen. Der de har elektriske rullestoler til utlån i parker og til og med på supermarkedene. Der de holder døren for deg og er vennlige med et smil og gjør livet ditt så mye enklere å leve. Der, hvor naturen er så fullstendig forskjellig fra her, men likvel så vakker. De gamle bygningene som har stått der i hundrevis av år, de vakre åsene som for tiden er grønne omgitt av blomstrende kirsebærtrær. Også omgitt av steinmurer som ble bygd for å skille land mellom naboer, Steimurer som har overlevd all slags vær og er så urørt ut av vår tids ruinering av naturen. Steinmurer som er en vakker ramme rundt nyfødt lam sammen med sine mødre. For meg er Yorkshire det vakreste fylket i England. Dialekten er noe for seg selv.

«God bless us all and mek us able Ta eyt all t’stuff  ‘ats on this table» (Robust Yorkshire Grace).

«The Dales have never disappointed me. I still consider them as the finest countryside in Britain, with their magnificent, clean and austere outlines of hill and moor, their charming villages and remote whitewashed farms, their astonishing variety of aspect and appeal, from the high gaunt rocks down to the twinkling rivers» (J B Priestley)

Ja, jeg elsker Yorkshire. Jeg elsker min samboer der, jeg elsker mine venner og jeg elsker det høflige hjelpsomme engelske folk. Men jeg elsker også mitt Norge, med sitt uforutsigbare vær, med sine likeglade mennesker som mest av alt er seg selv nærmest. Jeg elsker mine barn, jeg elsker den nordnorske naturen, fjellene og fjordene. Jeg elsker mine venner som aldri har sviktet meg når jeg trengte dem.

Jeg skal være i mitt Norge noen uker og jeg skal suge inn alle inntrykk. Været, duftene og ikke minst den spesielle norske maten (som ikke har sin make i England).

Når jeg reiser tilbake til mitt elskede Yorkshire kan jeg ta med meg mine inntrykk og glede meg til neste gang jeg skal tilbake til Norge, mitt elskede Norge.

Tja, kanskje. Ikke sånn som for 50 år siden, heller ikke sånn som for 30, 40 eller tilogmed 20 år siden. Men likevel våryr. Det kommer liksom av seg selv. Det har vært en lang vinter i England og den er fortsatt ikke over i Norge. Men våren lister seg inn etterhvert. Jeg nyter å se påskeliljer i masser. De er overalt. Jeg må huske å ta bilde av dem oppe i gata her. De er så flotte og den gule fargen gjør dem så forskjellig fra alt annet som gror og vokser rundt oss. Det artige er at løvetannen utnytter det og vokser og blomstrer ved siden av dem. Og når påskeliljene avblomstrer, står løvetannen der fortsatt og liksom sier: «Se jeg er like gul og fin og jeg varer mye lengre» Jada, de er fine de også men ikke som påskeliljen. Den er så høflig. Når jeg passerer nikker de til meg og sier «Hei Odd, ute på skutern igjen?» Vakre er de men snart er de ikke der lengre. Litt trist å tenke på men så kommer sommeren med alt den har med seg av flora. Og så er det jo litt godt å vite at påskeliljene kommer tilbake neste mars/april i sin fulle prakt og fortsatt høflige.

Det er ikke lenge før jeg drar over til Norge og Narvik. Jeg ser på internettkamera at det er fortsatt full vinter der oppe. Men, en del av min våryrhet er å oppleve at det tiner i gatene i Narvik og at fuglene bygger sine reder der også. Også gleder jeg meg til å treffe sønnen min Tore, som bor der og senere får jeg treffe min sønn Roger i Oslo, Caroline og mitt barnebarn Charlotta.

Derfor er jeg våryr, det er så mye godt som ligger foran meg og jeg nesten bobler av glede ved å tenke på det.

En venn oppfordret meg til å skrive en blogg. Jeg har ingen idè om hvordan en blogg skrives eller hva den skal inneholde. Har prøvd å lese noen og det ser ut som at det er snakk om å skrive ned sine tanker og både det ene og det andre.

Jeg har ingen ambisjoner om at min blogg vil bli rangert særlig høyt og det er vel neppe mange som vil lese den, men til de som vil lese den; dere er velkommen!

Kort om meg selv: Jeg har nettopp startet på mitt 64. år. Jeg er født og oppvokst i Narvik. Jeg har to sønner, den ene bor i Oslo og den andre i Narvik. Jeg er uførepensjonert som følge av Post Polio Syndrom. En konsekvens av at jeg fikk polio da jeg var to år. Jeg jobbet 36 år i bank i forskjellige stillinger. År som jeg tenker tilbake til med stor glede ispedd noen ikke så glade øyeblikk. Jeg skal ikke dvele med dem.

Jeg bor, så mye jeg kan, i Darton som er en bydel av Barnsley i England. Der har jeg knyttet til meg et nettverk av gode venner som jeg setter stor pris på.

Mine interesser er stort sett bøker og musikk. Jeg leser når jeg kan og hører på musikk når jeg kan.  Det er nok krim som fenger meg mest når det gjelder bøker. Når det gjelder musikk så er jeg nærmest altetende. Men jeg står over det mest moderne innenfor klassisk og jeg får utslett av Country and Western og dansebandmusikk.

Dette er i korte trekk meg. Hvis du følger mine innlegg på bloggen min vil du kanskje opplever sider ved meg som ikke fremkommer i denne lille presentasjonen.

Håper jeg får dette til.