Påske

I min tidlige barndom lærte jeg at Jesus døde på Langfredag. Han ble korsfestet sammen med et par andre fyrer nede i Israel. Folket ropte «spar Barabass, spar Barabass» , fordi en kunne gå fri fra dødsdommen. Barabass ble spart og Jesus måtte dø. Mens han hang på korset var det en romersk soldat som stakk lansen sin inn i siden på mannen og blod og vann rant ut. Kjipt gjort, spør du meg. Hvis ikke det hadde skjedd hadde kanskje verden blitt en annen enn den er idag.

Men, Jesus var en luring han. Vår Herre dro han opp fra dødsriket den 3. dag og han fòr opp til himmelen og sitter nå ved sin faders høyre hånd, hvorfra han skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Ja, sånn var barnelærdommen. Senere i livet lærte jeg at Påsken var festtid. Påskegg med masse godteri inni, ut i skogen for å se hva påskeharen har gjemt, lammelår på påskeaften og rester på påskedagen og dagen etter og dagen etter der igjen.

Vi dro til fjelds for å gå på ski. Ikke helt enkelt for en stakkar som ikke hadde bena iorden slik som alle andre. Men jeg ble med. Jeg måtte jo bli påskebrun! Slik som min venn Svein ble. Hans råd var å smøre ansiktet inn i Vaselin, det skulle gi skikkelig brunfarge.  Mamma sa han var gal og ga meg Nivea istedet.

Vi tok toget opp til Bjørnfjell. Vi hadde skiboks der og det var litt «posh». Vi var ikke særlig «posh» ellers og jeg tror vi delte skiboksen med en eller annen onkel og tante. I sekkene hadde vi brødskiver med brunost og noen termoser med kakao. Også appelsiner, selvfølgelig.

Det var første påskedag vi dro til fjells. Og jeg husker at de spilte «Påskemorgen, slukker sorgen» på radioen mens vi gjorde oss klare. Vel oppe på fjellet sørget pappa for at alle skiene kom ut av boksen og plasserte treplankene på føttene mine. Det gikk greit, men sakte å gå bortover og litt oppover. Målet var «Appelsinfjellet» hvor vi skulle ha første stoppen.  Neste delmål var «Brudesløret» hvor det alltid var vindstille (iflg. pappa). Ned fra «Appelsinfjellet» sto pappa bak meg og holdt meg i sine trygge armer mens vi rant nedover. Vi sto begge hele veien ned. Vi var «Champions»!!!!!! Og så bar det bortover vannet og omsider kom vi til det der  «Brudesløret». Brødskive med brunost og kakao. Førstepremien !  Etterpå satt vi der i sola, på benker som pappa lagde i sneen med skier på toppen. Gøy men ikke særlig behagelig. Når vi hadde blitt brun nok, pakket vi sammen og prøvde å finne den enkleste løypa tilbake til Bjørnfjell. Jeg var totalt utslitt når vi kom frem, men brun.  Det var restaurant der på den tiden og jeg husker at jeg fikk ei flaske Solo for innsatsen. Gode tider.

På toget ned til byen sovnet jeg nok, utslitt og med lukten av svidd Nivea og skismurning i nesa. Vel hjemme var det tid for middag, resten av lammelåret fra dagen før med mammas fantastiske saus til. Og så ble det mere Nivea i panna og på kinnene før jeg kunne gå og legge meg. Og jeg sovnet med sangen «Påskemorgen slukker sorgen» i tankene.

Så ble jeg tenåring. Og det ble ikke mindre viktig å blir brun i påsken. Kjæresten min og jeg dro opp med toget. Måtte bære skiene til stasjonen og tilbake fordi familien hadde ikke skiboks på Bjørnfjell lenger. Det var et slit, men det var værdt det. Vi gikk ikke langt, ikke lenger enn til  «Appelsinfjellet». Fant oss ei sneskavel, laget en benk i sneen med skiene på topp. Forstatt ikke konfortabelt, men det spilte liksom fortsatt ingen rolle. Vi var forelsket og vi hadde appelsin, brødskive med brunost og en termos med kakao i sekken.

Senere i livet ble det familie.  Hytte på fjellet, slitet med å ta seg dit med unger, alle fallene på turen og den totale utslittheten når jeg var fremme ble utslettet av svigermors pannekaker med bacon og ettersuppe.  Påske etter påske etter påske og jøss kor artig det var!   Å ta toget til Bjørnfjell ble bare tull fordi «Kong Olavs vei» var jo der og vi kunne komme og dra som vi ville. Etterhver fant vi vår faste plass hvor vi laget en benk i sneen, med skiene oppå. Vi spiste appelsin, brødskiver med brunost og drakk kakao. Ungene akte på medbragte akebrett. Turen dit gikk greit men turen tilbake var et helvetes slit. Trur jeg krøp mer i dypsnøen enn jeg gikk på ski. Men gøy var det. Vi ble brune og når vi kom hjem spiste vi lammesteik.

Jeg har ikke ski lengre. De ble fraktet til dungen etter at jeg hadde hatt min siste tur til denne dalen vi brukte å dra til på svensk side. Jeg hadde med meg  en appelsin og brødskiver med brunost og en termos med kakao. Jeg hadde smurt meg inn med solkrem, ikke Nivea, men en med solfaktor 20 eller noe sånt. Det gikk greit å komme seg dit og jeg laget en benk i sneen, ikke med skiene oppå men et lite ullteppe som jeg hadde pakket i sekken.  Kravet til komfort hadde, på et eller annet tidspunkt, sneket seg inn i meg.  Etter noen timer, når jeg omsider hadde kommet meg til bilen og lagt skiene på taket hadde jeg gjort en vedtak: «Jeg har gått på ski for siste gang i mitt liv.»  Når jeg kom hjem slo jeg på radioen og hørte salmen fra min barndom «Påskemorgen slukker sorgen». Så tok jeg lammelåret ut av ovnen, sjenket rødvin og alle sorger var med ett bortevekk.

De siste årene har jeg vært i England i påsken. Det passer sånn, tidsmessig på året. Men i år er jeg i min vakre hjemby Narvik. Akkurat nu skinner sola på Herjangsfjellet og minnene strømmer på. I morgen er det Skjærtorsdag og hvis været ikke endrer seg drastisk så blir det nok «Harrytur» til Kiruna for å kjøpe vin, snus til poden hvis han blir med, og muligens noe kjøtt. Ikke lammelår, for det har jeg allerede kjøpt. På turen drar jeg forbi det stedet hvor jeg gjorde vedtaket og det er alltid vemodig å kjøre forbi der. Jeg har faktisk vært der senere, stoppet på parkeringsplassen, satt ut en campingstol, lagt et pledd i setet, hatt med meg en appelsin og brødskiver med brunost og en termos med kakao, smurt meg inn med solkrem og blitt brun.

På påskeaften steiker jeg et lammelår. Jeg krydrer den med hvitløk, rosmarin, oregano og timian. Jeg lager en saus som aldri kommer til å bli slik mamma laget den. Hvitløk, rosmarin og oregano var ikke oppfunnet på den tiden. Det var bare salt og pepper. Men jøss så god den sausen var. Og så skal jeg drikke rødvin til, rødvin kjøpt på «Harrytur» i morra. Dagen etter er det første påskedag. Jeg skal ikke smøre meg inn med solkrem, jeg skal ikke spise brødskiver med brunost på og heller ikke spise appelsin. Kanskje tar jeg meg et glass rødvin eller to eller kanskje tre. Rødvin som jeg har kjøpt på «Harrytur».

Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen for evig tid.

GOD PÅSKE!