Tja, kanskje. Ikke sånn som for 50 år siden, heller ikke sånn som for 30, 40 eller tilogmed 20 år siden. Men likevel våryr. Det kommer liksom av seg selv. Det har vært en lang vinter i England og den er fortsatt ikke over i Norge. Men våren lister seg inn etterhvert. Jeg nyter å se påskeliljer i masser. De er overalt. Jeg må huske å ta bilde av dem oppe i gata her. De er så flotte og den gule fargen gjør dem så forskjellig fra alt annet som gror og vokser rundt oss. Det artige er at løvetannen utnytter det og vokser og blomstrer ved siden av dem. Og når påskeliljene avblomstrer, står løvetannen der fortsatt og liksom sier: «Se jeg er like gul og fin og jeg varer mye lengre» Jada, de er fine de også men ikke som påskeliljen. Den er så høflig. Når jeg passerer nikker de til meg og sier «Hei Odd, ute på skutern igjen?» Vakre er de men snart er de ikke der lengre. Litt trist å tenke på men så kommer sommeren med alt den har med seg av flora. Og så er det jo litt godt å vite at påskeliljene kommer tilbake neste mars/april i sin fulle prakt og fortsatt høflige.
Det er ikke lenge før jeg drar over til Norge og Narvik. Jeg ser på internettkamera at det er fortsatt full vinter der oppe. Men, en del av min våryrhet er å oppleve at det tiner i gatene i Narvik og at fuglene bygger sine reder der også. Også gleder jeg meg til å treffe sønnen min Tore, som bor der og senere får jeg treffe min sønn Roger i Oslo, Caroline og mitt barnebarn Charlotta.
Derfor er jeg våryr, det er så mye godt som ligger foran meg og jeg nesten bobler av glede ved å tenke på det.